Kirkeklokkene vekket oss hver halvtime i løpet av natta så vi hadde full kontroll på hva klokka var, og kl 07 ble det ordentlig ringing som varte i 5 minutter. På tide å stå opp.
Da sekkene var pakket og vi var klare til å gå skulle vi smøre oss inn med solkrem. Den lå ikke der den skulle være. Vi måtte tømme begge sekkene uten å finne den. Vi må ha glemt den igjen på hytta i går. Det var ikke bra. Å gå i Alpene i flere dager uten solkrem kan være alvorlig for oss nordboere.
Vi lette ett folk i landsbyen og traff en renholder. Vi snakket ikke samme språkene, men vi fikk kommunisert så pass at solkrem ikke var å oppdrive der.
I det vi forlot landsbyen og var i ferd med å gå inn i skogen ropte det en dame på oss. Det var Atina Tomas Jeg satte fra meg sekken og sprang tilbake. Vi hadde språkproblemer, og etter mye frem og tilbake skjønte hun at jeg spurte om hun hadde solkrem som vi kunne smøre oss med. Ja, det hadde hun. Hun hentet en tube med faktor 30 og forklare at den kunne jeg få. Helt utrolig! Hun reddet oss. Flott at noen er så hjelpsomme og rause. Jeg fikk takket så godt jeg kunne uten klemming og kroppskontakt.
Dagens etappe besto av to bratte stigninger på 800 høydemeter over to fjellrygger med tilhørende nedstigning. Det gikk tungt opp den første. Vel oppe var vi over skoggrensa og fulgte ryggen vestover. Langs ryggen bar det deilig avkjølende vind og vi hadde turens beste utsikt i alle retninger. Da følte vi at vi virkelig var i Alpene.
På vei ned la vi ruta innom en hytte som etter opplysninger skulle være stengt, men den var åpen og vi kunne kjøpe en baguette til lunch. Vi blir tilbudt å kjøpe drikke og sa -Ja, takk en Cola. -Alle spør etter Cola, men det har vi ikke. Dere kan få øl, rødvin eller hvitvin. Fra min forrige erfaring med øl og alkohol under vandring takket vi nei. Vi drakk medbrakt vann. Hva med å tilby det folk etterspør?
Vel nede i dalbunnen var bena sure og vi så ikke optimistisk på nye 800 meter bratt stigning. Da tok vi teknikken vi har brukt på tidligere langturer. Inger går fremst og jeg går rett bak. Jeg kan ikke gå fremst for da går jeg alt for fort. Når jeg går bakerst kan jeg oppdage hvis Inger går for fort. Vi får da en jevn og rolig mars og hadde kun en pause på vei opp til passet.
Nede i den neste dalen gikk vi til Carnizza hvor det var en restaurant. Der ble det middag og eieren lot oss slå opp teltet like ved.
Det ble en kort, men likevel tung dag.
Dagens etappe ble på 17 km og 1650 høydemeter.
